Museer i Norge har både materiell og immateriell kulturarv som sitt ansvarsområde. Den immaterielle kulturarven er ofte ikke like godt prioritert som den materielle.

Museet er en offentlig arena med et samfunnsansvar og skal være relevante for stadig nye generasjoner og forskjellig målgrupper. Museet er også en sosial møteplass for mangfold og inkludering, og en organisasjonsnøytral faglig struktur i samfunnet.

Museene danser ved Sff har utviklet ulike måter å samarbeide med museer på, hele tiden med utøverne av praksisen i hovedfokus. Vi har samarbeidet med ulike typer av museer og der igjen formidlet ulike danser, men hele tiden for å se relasjonen til samværsdansen.

Nedenfor ser du ulike innfallsmåter et lokallag eller en ildsjel kan samarbeid med et lokalt museum på.

Utstilling

En utstilling om dans trenger ikke ta et helt rom og være planlagt inn i en utstillingsplan flere år i forveien. Det kan også enkelt være i en krok/på en vegg av en inngangshall eller annet rom på museet. Det viktigste er litt veggplass og golvplass til å kunne danse hvis man blir inspirert.

En utstilling om det immaterielle uttrykket dans setter begrepet utstilling på prøve. Sff har i prosjektet Museene danser produsert ulike danseutstillinger på forskjellig tematikk. En utstilling om en immateriell praksis må også bestemmes/kurateres av utøverne av praksisen. Derfor må innholdet i en danseutstilling samskapes mellom kurator og tradisjonsmiljø. Her ligger det en medvirkningsfaktor i innsamling av innholdet til selve utstillinga og en medvirkningsfaktor i å være «dansinga i utstilling» på arrangementene, den fysiske dansen på dansemøteplassen i utstillinga.

Ei utstilling om dans inneholder gjerne digitale interaktive installasjoner, dansefoto, noe enkel dansetekst, dansefilmer fra i dag, samt arkivfilmer med løyve til offentlig visning og med tilhørende informasjon om dansere og musikere på opptakene og dansetype.

Tekst, film og foto kan gjøre mye for å skape en ramme rundt dansen, skape engasjement og få fram minner hos en lokalbefolkning. Knyttet til for eksempel offentlige kulturarrangement og ved at en museumsomviser/ressursperson/fasilitator er tilgjengelig for samtaler kan man bygge under engasjement som kommer fram ved hjelp av gode filmer, foto og tekst. Her må man gjerne følge opp personlig de som viser engasjement i utstillinga.

Fasilitatorens dialog med publikum

For å få flere til å være potensielle deltakere i en danseaktivitet er det mange som trenger hjelp til å forstå og påmint hvorfor folkedans og folkemusikk er relevant for deres liv i dag. Da gjelder det å skape møteplasser hvor man kan få et gjenmøte med dansen, få høre historiene om hvorfor danse og hjelp til å bringe tilbake gode danseminner fra tidligere danseaktivitet. Her kan god kommunikasjon gjøre mye for forståelsen av relevansen dansen har og har hatt for blant annet folkehelse og trivsel i ulike generasjoner.

En dansefasilitator med kunnskap og kjennskap til dans som immateriell kulturarv og dans som utøvelse er viktig for å kunne møte publikum på best måte i et museum med danseutstilling og /eller danseaktivitet. Fasilitatoren vil her ha ansvar for å lettest mulig få med publikum i deltakelse i dansen, gjennom å skape relasjon til dansing og relevans for ulike målgrupper/publikum. Gjennom dialog og historiefortelling skapes det en kulturhistorisk relasjon og relevans mellom dansen som utøvelse (både dansen i seg selv og de som danser), fasilitator og publikum/potensielle deltakere i dansen.

En fasilitator kan være en kunnskapsrik ildsjel, en museumsansatt, en folkedans/musikkarkivar, eller en folkedansformidler og pedagog. Den kan tilby sine tjenester til et museum på kort eller lang sikt, eller være ansatt. En fasilitator er viktig både som vertskap til danseaktiviteter og som vertskap i en utstilling.

Danseinnrykk

En danseutstilling, eller formidling av dans på museum generelt, er ikke fullstendig uten jevnlige dansearrangementer, kalt «events of practice» på engelsk og «events of practice exhibition» når det skjer i ei utstilling. Det kan også kalles danseinnrykk når et museum inviterer dansegrupper, lokallag eller danseorganisasjoner til å benytte seg av rom og hus i museet i åpningstid. En generell invitasjon går ut til det lokale dansemiljøet om å benytte utstillingsgulvet gratis til danseaktivitet i lokalmiljøet/klubbens/lagets interesse. Det kan lages facebookarrangement for synliggjøring hvor klubben og dansen kan presenteres. Dansegruppene som rykker inn på museet for en enkelthendelse eller flere, vil da få et sted å vise fram sin aktivitet og praksis på som ikke er på en scene på et formelt arrangement, en arena å møtes på for å danse og være sosiale, og en arena å treffe potensielle nye deltakere. Det kan være lettere for danseinteresserte å oppsøke et uformelt dansearrangement på et museum enn å melde seg på kurs, betale medlemskontingent og finne riktig lokale.

Kuraterte dansearrangementer

Arrangementer knyttet til en danseutstilling kan være kuraterte/spesialprogrammerte arrangement med et spesifikt innhold planlagt av kurator/fasilitator. Her kan vi nevne for eksempel flerkulturelle arrangementer, norsk-utenlandsk dansemøter, dansekonkurranser, dansens dager-arrangementer, generasjonsmøter, 60-tallsfester, samiske dansefester etc. Det kan også være kunnskapsmøter som opplæring og instruksjon, kursrekker, faglige seminarer, paneldebatter, arkivdykk, konkurranser, temadager og lignende.

Offentlig arena

En utstilling og slike danseaktiviteter som nevnt ovenfor kan også stå andre steder enn museum. For eksempel kulturhus, bibliotek, på kroa, samfunnshuset, kjøpesenteret og lignende plasser, hvor det er noe veggplass og et dansegolv. Utstillingen er med og former omgivelsene og gir et bakteppe/kulisse for danseaktiviteten. Det gjør publikum nysgjerrige, og ved bruk av dansevert/fasilitator kan en utstilling være nok til å komme i prat med publikum om sin dansehistorie.